Login

HAKUNA MATATA


HAKUNA MATATA


Det var en gang en jente på 19 år som drømte seg bort i "løvenes konge" filmene, det å få oppleve verden og nye kulturer. Hun var eventyrlysten, og var sulten på en smakebit på resten av verden. Etter noen researces på nettet ble det bestilt tur til Afrikas perle - Cape Town. Denne jenta er meg; Iselin Thorvig på 19 år fra Stavanger.


Datoen er 9.juli 2014. Kofferten er pakket, billettene er i mine hender, og hodet er stappet av nysjerrighet og spørsmål. Alene som den uskyldige 19årige jenta fra Stavanger som jeg er skal jeg til andre siden av kloden for å oppleve en helt ny kultur, et nytt samfunn, "de fattige barna i Afrika" som vi alle har fått høre om, og ikke minst få lov å hjelpe til i dette samfunnet.
Flyet går, tankene flyr i takt med vinden, og nå etter x-antall timer på fly, buss og bil blir jeg møtt på flyplassen i Cape Town av en koselig sjåfør som skal frakte meg til frivillighuset hvor jeg skal tilbringe mine neste 4 uker. 17 herlige mennesker i alderen 18-30 fra hele verden tar meg imot med åpne armer og store smil. Stemningen er litt spent, men etter noen timer lettes den, og jeg kan ikke annet enn glede meg til de fremtidige dagene og ukene jeg skal tilbringe med denne godhjertede gjengen.



Vekkerklokka plinger klokken 07:30 om morgenen, og ristet brød og pannekaker luktes helt opp til rommet. Dagen hvor jeg endelig skal møte det folkeslaget mamma har snakket om hvor fattige er - er endelig her. Vi blir kjørt i ca.20 min til to ulike skoler hvor vi frivillige splittes for dagen. Jeg blir møtt av en gjeng unger i alderen 3-6 år som har en positivitet i seg du sjeldent ser. Den gleden jeg ser i øynene til disse barna som ikke får nok mat, klær eller har ordentlige hus å bo i er ubeskrivelig. Vi nordmenn har en tro på den "materialistiske lykken" som skal gjøre oss til mer lykkeligere mennesker, men denne troen blir hvertfall jeg overbevist om er innbilsk. Det disse barna ønsker seg til jul er kjærlighet, ikke en ny iPad eller en veske til 20 000kr.


Timene flyr, og vi får være med på både undervisningen med ungene, "morgengym", fritimer med ungene og navneleker før vi drar tilbake til huset. Nå står lunsjen ferdig servert til oss i stua, og vi gjør oss klare for surfetime på den fantastiske stranden som ligger noen hundre meter nede i gata. Som dere kanskje har forstått så meldte jeg meg på "Surf and adventure" programmet. Under dette programmet får vi selv undervisning i surfing 2-3 dager i uka, for så at ungene kommer til oss etter surfetimen og vi lærer bort den kunnskapen vi har fått ang.surfing eller svømming.
Surfetimen går veldig bra til å være min første gang jeg holder i et surfebrett, og læringen går veldig fort og effektivt slik at vi får mest mulig ut av timene vi har før solen er på vei ned. Etter vi har vært her noen timer både med og uten ungene kjører vi tilbake til huset for å gjøre oss klare til kvelden. Noen drar ut for å spise, noen setter filmkveld i stua som sin prioritering, mens andre drar til kjøpesenteret eller tar seg en kveldstur.



Dagene fremover går på å komme inn i rutinene vi har å forholde oss til, bli bedre kjent med ungene, og en dag hvor vi er på omvisning rundt i byen med en guide. Tiden og dagene går utrolig fort, og hver dag er like lærerik både ovenfor megselv og med tanke på levevilkårene og samfunnet jeg forholder meg til her nede. Ja - jeg får se utrolig mye elendighet, fattigdom, hjemløse tiggere, nedbrente hus, slum osv. Men det er disse intrykkene jeg tror vi alle lærer mest av. Det å ha en seng å sove i, et kjøleskap å hente mat i, penger i lommeboka, klær i skapet, det å ikke være bekymret over familien min døgnet rundt, gratis skole, og tak over hodet - er ikke lengre en selvfølge. Èn ting er å se denne elendigheten på tv, men å få se det med egne øyne, og snakke med hjemløse barn er noe vi alle hadde hatt godt av. Å klage over været, at vi ikke har smør i kjøleskapet, eller at skolen er kjedelig - er noe vi alle burde holde kjeft om. At vi bortskjemte nordmenn klager over så små bagateller, mens de hjemløse barna som har mistet de fleste familiemedlemmene av sult ikke åpner kjeften, men stiller opp med et smil rundt munnen - er helt utrolig. Livet har fått en ny synsvinkel, og dette er en synsvinkel jeg oppfordrer alle å kunne få oppleve så vi ser hvor godt vi egentlig har det.



Selv om det var mye slum og fattigdom, og jeg fikk tankene til å settes i perspektiv - så har jeg lært så utrolig mye både om meg selv, om det afrikanske folkeslaget og kulturen der nede. Jeg ønsket også å oppleve litt mer av Afrika mens jeg var der, så jeg hadde noen dager med noen av de andre frivillige hvor vi hoppet i fallskjerm, dro på 3dagers safari, var på elefantridning og strutsegård, bunjajumping, klatret Table Mountain, dro til Robben Island, og noen andre utflukter. Alt var så absolutt verdt å bruke både tid og penger på, og Afrika har så utrolig mye mer enn fattigdom å by på. Å få være i fengselet hvor Nelson Mandela har sonet, se utover hele Cape Town fra Table Mountain, se alle de fantastiske dyra fra løvenes konge og animal planet i virkeligheten, og å falle ut fra flyet med en liten fallskjerm på ryggen - er noe jeg unner hver og én av dere å få oppleve.



Den reisen jeg har hatt har vært noe av det beste jeg har opplevd. Alt det den har gitt meg kan ikke måles med noe, og hver kveld jeg legger meg under dyna går tankene mine både til ungene som var på prosjektet og "my African family" som består av både de frivillige og lederne jeg bodde sammen med under oppholdet mitt. Det vennskapet jeg fikk til disse personene kan ikke beskrives, og vi har allerede hatt en reunion i Amsterdam for noen uker siden. Det planlegges allerede en ny tur til Cape Town med GoXplore som reiseorganisasjon, for det nektes at jeg aldri skal få se alle de herlige ungene jeg jobbet med igjen. Vi snakkes snart Sør-Afrika!


Dette er et reisebrev fra en av deltakere på vår Sports & Adventure program i 2014.

Hjem » Reisebrev » HAKUNA MATATA

Siste nyhet: Hvordan bo i utlandet over lengre tid