Eva & Christina jobbet med løver i Afrika

Følgende reisebrev er skrevet av en GoXplore deltaker fra et annet land og er automatisk oversatt til norsk. Teksten kan derfor være litt utydelig til tider.

15. mars 2014 gikk en drøm i oppfyllelse for oss begge søstrene. I mange år hadde vi snakket om dette, men aldri fått helt til det. Familie, barn, jobb, ja livet, gjorde at det ikke skjedde. Men sommeren 2013 bestemte vi oss. NÅ må det skje. Frivillig arbeid med løver i Afrika. Vi fant "vårt" prosjekt på GoXplore. Å gå med løver, for en god idé.

Vi reiste til Afrika med store forhåpninger, og de ble absolutt ikke skuffet. Det første møtet med Afrika var riktignok ikke det beste, Zimbabwes veier er ikke for sarte sjeler. Men når vi først ankom Lion Breeding, ventet fire uforglemmelige uker på oss.

Etter å ha slått oss til rette i rommet, som vi delte, møtte vi alle de frivillige og de ansatte i de ulike prosjektene. Møtet, som ble holdt hver kveld med alle, var en ny opplevelse. Alle ble tildelt sine oppgaver. Det var mulighet for spørsmål og kommentarer, nye frivillige presenterte seg og rom for mye latter. Det svært viktige «styret» ble gjennomgått. Det var ALT.

Den første uken begynte, den også kjent som introduksjonsuken. Det var veldig intensivt med trening på alt mulig. Det var forskjellige pass som inkluderte løveturer, elefantturer, zimbabwisk kultur og skikker, språket, planter og dyr i bushen (f.eks. alle slangene i slangehuset) osv. Fra tidlig morgen til middag kl 19 var vi opptatt. Intens, men utrolig morsomt og spennende.

Maten, denne viktige detaljen. En fantastisk restaurant med frokostbuffé (det var virkelig alt du kan ønske deg). Lunsj med minst to retter og middag med suppe, minst to retter
og alltid dessert. Det var fantastiske Sheila med verdens største smil og et vennlig ord til alle, og maten var alltid deilig.

Å vandre med løvene morgen og kveld var en fantastisk opplevelse. Dan, løvens prosjektleder, hadde en veldig god og givende leksjon i hvordan man gjør det. Noen av oss ble litt redde, da du skjønte hvor lett ting kan gå galt. Lions ser på oss som en del av flokken, og det betyr naturligvis at noen ganger vil de spille og noen ganger prøver å klatre i gradene. De kan skade oss, hvis du er uheldig. Derfor er det regler som alltid må følges.

• Ikke løp
• Ikke få panikk
• Vær alltid på vakt

Disse tre reglene gjelder ikke bare når du dater en løve. Elefanter, slanger, neshorn, ja alle dyr (ville og tamme).

Den første uken betydde mange nye opplevelser for oss, inkludert elefantridning i bushen (en herlig følelse), men også noe av det verste vi har vært gjennom. Snarefeiende. I omtrent tre timer gikk vi under den brennende afrikanske solen i bushen og lette etter snarer. Som de fleste vet, er en av de største truslene mot Afrikas dyr alle krypskyttere. Så oppgaven var viktig, men ekstremt vanskelig. Da vi kom tilbake til leiren, var vi begge fri. Vi så nok ut som vi skulle kollapse, men vann og hvile fikk oss på beina igjen for kveldens løvevandring.

Arbeid og trening mandag til lørdag, fra 6.30 til 18.30. Klokken 21.00 sov vi godt. Noen av de andre frivillige hadde litt senere kveldsvaner, men da var de også 30 år yngre. Vi i den "gamle" garde ble pensjonist ganske tidlig, men en stund i baren med en brus eller en øl, sammen med andre frivillige, ble det nok en del kvelder.

Søndag var en fridag for oss i løveprosjektet. Sol og svøm ved bassenget, restitusjon etter alle ukas strabaser og opplevelser. Spaser rundt i leiren, få en massasje eller få neglene dine. Søndag var alltid en "luksus" dag, da vi alle nøt ferien.

Uke to begynte med en ekskursjon til en nærliggende nasjonalpark. Tilstøtende er kanskje feil ord. På Zimbabwes veier var reisen dit ganske lang, ca 4,5 timer. Men vel verdt hvert minutt. Vi var en gruppe på 8 frivillige som dro ut for å spore neshorn til fots!

Guiden vår gikk over alle reglene (som alltid er de samme). Ikke løp, ikke få panikk, vær alltid på vakt. Så la vi ut i stekende sol. Etter en stund kom vi til et fjell, hvor vi skulle opp for å speide etter neshornet. Guiden "løp" opp. Søsteren min og jeg ble hengende etter, og bestemte oss halvveis for å stoppe. Vi slo oss ned på en steinblokk, med flott utsikt over bushen. Men vi så ingen neshorn. Så hørte vi en merkelig lyd. Som om en hest fnyste. Vi så på hverandre og sa: Kan det være et neshorn? Da bestemte vi oss for at neshorn ikke kan klatre på steiner, så vi ble liggende. Da guiden og de andre kom ned fra toppen igjen, spurte de om vi hadde sett eller hørt noe. Vi snakket om snorkingen, eller hva det nå var. Da lo guiden og sa at det er to neshorn 100 meter fra der vi sitter. Vi gikk ned igjen til bakkenivå, og der var de. Mor og datter. Gigantisk. Guiden fikk oss til å posere foran neshornene, så alt ble bevart i bilder. Men for min egen del var det på skjelvende ben jeg sto foran disse kolossene. En stund senere så vi også fire voksne neshorn til som hadde slått seg ned for å hvile i skyggen. For en velsignelse å oppleve disse fantastiske dyrene i det fri. Så liten du føler deg!

Vel tilbake i leiren ble vi fortalt at det er ganske sjelden å klare å se disse kjempene og at vi må ha vært ekstremt heldige som fant 6 av dem. Uke to og tre går med oppgaver som å lage løveleker, rengjøre løveinnhegningene, kutte kjøtt, gå tur med løver og elefanter (men ikke sammen), fikse veier og gjerder.

Det ble også rideturer i bushen med Antelope Parks hester. Dette var også fantastiske eventyr. Dette er fordi du kommer utrolig tett på de ville dyrene med hestene. En sjiraff er enorm, når du er 4 meter unna den. Vi kom også tett på de sky sebraene, for ikke å snakke om impalaer og gnuer. For oss begge, som har ridd hele livet, var kanskje ikke selve turen det store eventyret. Men for noen andre, som aldri hadde sittet på en hest før, var det et dobbelteventyr. For ikke å snakke om treningsømheten noen fikk etterpå.

Et par ganger hadde vi muligheten til å følge dem ut i "etappe to" innhegningen. Det er en flokk løver med Milo, den store hannen, som leder. Disse løvene lever i en veldig stor innhegning, hvor de jakter på egenhånd.
Løvene kommer fra avl inne i Antelope Park og har blitt sluppet ut for å avle. Ungene deres er løvene som kan slippes ut i naturen. Når du går hit, gjør du det i selskap med Tory, som jobber med å dokumentere og forske på løvene i frihet. Veldig interessant og lærerikt, spennende når løvene er en meter unna deg (du sitter i et bur på flatbedet). Men også skummende, varmt og noen ganger finner du ingen løver.

Uke to var også uken da søsteren ble med på barnehjemmet og Drop in Center for første gang. På lørdager fikk vi «løve»-folk muligheten til å bli med og se og lære om de kommunale prosjektene, hvor frivillige hjelper til på skoler, legeklinikker, barnehjem osv. Selv kunne jeg ikke bli med, da ryggen falt sammen pga. de humpete veiene.

Søsteren kom tilbake, helt tatt. Fantastiske mennesker, som til tross for alle vanskelighetene var varme og hadde lett for å le. Men behovene er så mange. Vi bestemte oss for å gå tilbake uken etter, da ryggen min forhåpentligvis var bedre.

Uke tre kom Alan. En frivillig fra Skottland, som har vært i Antelope Park mange ganger. En ildsjel, som gjør alt for å hjelpe barna til Gweru. Sammen med ham brainstormet vi mange forslag til hva som kunne gjøres. For eksempel laget vi tegninger av en ljå, som de kunne lage selv. Vi hadde sett hvordan de skrapte gress til dyrene med en liten kniv på et langt skaft. Dette hadde vi også prøvd selv, da vi jobbet med å gjøre et underlag farbart ved Antilopeparken. Det tok veldig lang tid, og var veldig vanskelig. Liar hadde aldri blitt sett i Gweru.

En annen idé var at vi frivillige, når vi kom hjem, skulle samle inn penger til det nye barnehjemmet. Land hadde blitt donert av Antelope Park, grunnlaget for husene bygget av frivillige fra Australia. I området var det også hønsehus, for oppdrett av kyllinger og mye jord er tilgjengelig for dyrking. Men det manglet, som vanlig mangler det penger. Vann må til for å plante og selvfølgelig for å kunne bo der. Personale til å ta seg av barna og selvfølgelig materialer for å bygge ferdig husene.

Vi startet «Champions for Children» på stedet i dugnadsrommet. Samlet de frivillige som var interessert og fortalte om planene våre. De fleste ville være med, så vi bestemte oss for å starte innsamlingen så fort vi kom hjem. Det har også skjedd, og vi sendte ned de første pengene til installasjon av rørsystemer i midten av juni.

Lørdag uke tre tilbrakte vi først med barna i Gweru, deretter på polocrossbanen. Polocross er en sport, stor i Zimbabwe og et par andre land, som spilles på hesteryggen. Spillet er litt som hestepolo, men du bruker et nett i stedet for en kølle og fryktelig mange rare regler. Men det var gøy å se. På søndag ble vi invitert til en kirke i Gweru. Vi begge søstrene er ikke de mest religiøse, men dette var en fantastisk opplevelse. Sang og musikk, dans og utrolig varme og vennlige mennesker. Vi forsto ikke så mye fordi alt ble sagt på Shona (språket som snakkes i denne delen av Zimbabwe), men vi kjente i det minste igjen noen sanger.

Uke fire. Nå begynte det å samle seg for hjemreisen. Det brakte også regn og kulde til Antelope Park. Vi måtte bruke alle klærne vi måtte holde fra å fryse. Uke fire (eller siste uke) er også uken du kan ønske deg det du vil gjøre. Det var mange elefanter for seg selv, mens søsteren dro til barna i Gweru. Lang tur med hestene, elefanttur, løvemating og fase to-forskning var noen av aktivitetene vi valgte.

I løpet av ukene hadde vi tatt farvel med mange frivillige, når de dro hjem eller videre til andre prosjekter. Nå var det vår tur til å gå. Etter å ha tatt farvel med alle de fantastiske menneskene i Antelope Park, gått en siste løvevandring og pakket koffertene, valgte vi å ta bussen fra Gweru til Harare. Betydelig mer behagelig og et tips til fremtidige frivillige. Det kostet ikke mye, men var verdt hver krone. Eventyret var over men ga mersmak.

Vi kommer tilbake!

Eva Johansson og Christina Larsson

Les mer om Lions & Elephants

Reisebrev fra 2014 (Oversatt)

Lyst til å oppleve noe lignende?! Dette er et reisebrev fra Lions, Rhinos & Elephants.