Login

Det regner i ørkenen i Namibia.

Så var det dags å dra fra Kimberly og videre til Namibia, nærmere bestemt Na(klikk)ankuse (det er en klikk inni der på klikkspråk). Uansett så tok jeg bussen sammen med de frivillige tidlig altfor tidlig, og til og med så tidlig at det ikke var tid til kaffe. Ja, vi dro faktisk kl.04.00 fordi bussen skulle gå ca kl.0600 og den busstasjonen er 2 timer unna. Selve bussturen tok 5-6 timer og dette synes jeg var veldig greit. Fikk sitte ved vinduet og etter Ghana var dette bare en liten svipptur. Deretter tok jeg en liten to timers flytur direkte til Windhoek i Namibia. No stress.

Den første natta bodde jeg på Chameloen Backpackers som er et hostel som også frivillige blir anbefalt å bo på dersom de skal være i Windhoek noen dager før eller etter programmet. Denne kvelden gikk jeg rett og slett ut, tok ut penger og kjøpte meg KFC som jeg spiste på hostellet før jeg sovna.

Dagen etter ble jeg hentet av en sjåfør fra Naankuse deretter dro vi for å hente Ole (min samboer) på flyplassen. Jeg var nemlig så heldig at han fikk være med meg under oppholdet på Naankuse. Etter sååå lenge ( bare to uker) var det fantastisk å være med han igjen og ikke minst ha noen å dele alle opplevelsene med! Føltes virkelig ut som jeg hadde reist rundt i 2 måneder, bare fordi jeg gjorde så mye forskjellig hver eneste dag.

Jeg er fortsatt helt overveldet av hvor godt vi ble tatt i mot. Vi ble booket inn på lodgen i avvente på den første dagen hvor vi skulle reise til forskningsstasjonen Kaanan i ørkenen. Kvelden gikk med til å spise middag sammen med de frivilliges kontaktperson i Namibia.

Da min tid i Namibia var begrenset, og Naankuse gjerne ville at jeg skulle se mest mulig av stedene de frivillige kan reise, hadde organisasjonen booket et propellfly. Neste morgen klokken 6 tok vi av fra hovedgården og vendte snuten på flyet mot ørkenen.

Vi kom til Kaanan som består av et frivillighetshus og forskningsstasjon + en liten lodge. Disse få bygningene er omringet av INGENTING og ørken. Vi bodde i et… hyttetelt. Vi ble vist rundt i frivillighetshuset og spiste lunsj med forskningssjefen og andre ansatte, mens de frivillige tok seg en velfortjent hvil ved bassenget, før de skulle ut og sette opp et gjerde. Deretter ble vi kjørt rundt på området for å få et inntrykk av virkelig hvor stort område Naankuse, og forskningsstasjonen verner om. Utrolig spennende å se hvor mye liv det finnes i en ørken. Det var også en bonus at det var kjempemoro å kjøre offroad over fjell og sanddyner.

På ettermiddagen i Kaanan var vi med de frivillige på "Cheetah feeding" av 2 halv-ville geparder. Disse gepardene håper de at kan bli fri en dag og derfor skal de i gang med en prosess som de kaller for "dehumanazing", de skal rett og slett bli redd for mennesker, slik at de holder seg unna gårder osv. Hvis de er vant til mennesker vil de oppsøke dem og ende opp med å bli skutt.

Tilbake til matingen. Alle ble invitert med inn i innhegningen for se gepardene bli matet på kloss hold. Pulsen gikk faktisk ganske raskt da en av gepardene, "Annabelle" (de refererte kjærlig til henne som ei "bitch") plutselig dukket opp ved siden av oss! Utrolig hvor god kontroll forskningssjefen har over dem, og imponerende nok er han selvlært og vet nøyaktig hva han skal gjøre i respons til hva gepardene gjør.

Grytidlig neste morgen ble vi fløyet videre til Neuras som er en forskningsstasjon, men også en vingård. Her forsker de for tiden på hyener fordi vi vet generelt veldig lite om disse dyrene. De frivillige sporer, setter ut kameraer og samler inn data for å nevne noe. Da vi var der så sporet vi opp leoparden Lightning (den leoparden som er tracket lengst i verden!). Vi så henne ikke, men vi fant byttet hennes som nå kun var en halvspist snute av et vortesvin. Hele dagen i Neuras ble tilbrakt med de frivillige. Etter at vi sporet leoparden Lightning ble jeg invitert av forskningssjefen med på en kjøretur i lag med de frivillige. Det var veldig spennende å få være med de frivillige hele dagen. Jeg fikk sjansen til å se og gjøre det samme som dem. I løpet av denne dagen ble det også "fanget" et pinnsvin som spiste druene, så vi var med å flytte den til et annet sted et godt stykke unna gården. På samme tur ble det hentet inn data fra to kamerafeller som tar bilder av dyr som passerer dets bevegelsessensor, og lagrer det for registrering.

Neste dag ble vi værfast på Neuras til utpå formiddagen. Hell i uhell da jeg fikk lenger tid til å være med de frivillige og observere deres daglige gjøremål. Dette varierte fra å sortere bilder som var tatt av de forskjellige kamerafellene, til å spille kort og sosialisere. Verdt å nevne at det regnet voldsomt da vi var der (jeg som hadde lovet samboeren min den klareste stjernehimmelen han noen gang har sett), for første gang på 4 år. Bildesorteringen innebar å se på et stort utvalg av bilder for å identifisere små detaljer ved dyrene bildet viste, og registrere observasjonen. Dette var et kjempeviktig arbeid som gjorde det mulig for forskerne å bedre forstå hvordan spesielt hyenene i området bevegde seg. De frivillige var veldig engasjerte i dette arbeidet og jeg var imponert over deres forståelse av hvor viktig arbeidet de gjorde var, og hvordan arbeidet ledet til en bedre forståelse av dyrene.

Vi kom oss omsider videre da vi egentlig skulle til en tredje research gård: Manghetti. Dessverre, etter en humpete flytur i det lille propellflyet, bestemte vi oss for å ikke reise videre etter en landing i hovedstaden. Veldig glad for denne avgjørelsen da det senere viste seg at vi måtte snudd på grunn av tungt skydekke over Manghetti. Derfor ble vi på Naankuse og fikk da en ekstra dag der. Dette gjorde det mulig at jeg fikk se hele presentasjonen som de frivillige får når de ankommer gården og "the grand tour" rundt på gården. Det er veldig stort og det er mange frivillige. Da vi var der så var de frivillige allerede godt i gang med dagens arbeidsoppgaver. Vi hjalp til med matforberedelser til bavianene sammen med den gruppa med frivillige som hadde ansvaret for det. En grisete, men utrolig koselig jobb der man står rundt en stor plate av stein og mikser mat, mens de frivillige synger bla. "This time for Africa" med varierende kvalitet på sangstemmen. Bra for meg siden min er kjempedårlig!

Dag to på hovedprosjektet (siste dag) dro vi tidlig av gårde og var med en gruppe frivillige på "Baboon walk". Det var en spesiell og møkkete opplevelse. Vi var vel på tur med de i 3-4 timer. De klatret i trærne og lekte med oss og med hverandre. I utgangspunktet skulle ikke turen være så lang, men den ble betydelige lengre da vi måtte vente ved et vann på at grunnleggeren av Naankuse, sammen med 2 fotografer, skulle få noen gode blinkskudd av bavianene. En god påminnelse til meg om at man alltid må ha med mye vann og dynke seg i solkrem. Dette var lekser de frivillige tydeligvis allerede hadde lært seg da de virket helt avslappet.

Vi ble med nok en gjeng på en ny aktivitet; mate rovdyrene! Gården mater for det meste rovdyrene med hest og eselkjøtt (det er mye av dette i Namibia og hestene som blir slaktet er gamle). Det var full bil så vi sto bakpå bilen hele veien med det blodige kjøttet mellom bena våre. Vi tok hele rundturen og slang over store kjøttstykker til løver, geparder, leoparder og villhunder. Det ble ganske morsomt da en av de frivillige måtte kaste over gjerdet og mate villhundene med noe som en gang var en hestepenis.

Dagene for en frivillig består av mye hardt arbeid og ikke bare mating og turer med bavianer og geparder. Å ta vare på dyrene og gården krever så langt mye mer enn å bare omgås dyrene. De frivillige er helt sentrale for at organisasjonen Naankuse skal gå rundt. Jeg hadde begrenset med tid der, og Naankuse tilpasset reisen min slik at jeg skulle få se mest mulig av gården på den begrensede tiden jeg var til stede. Når jeg fikk se hvor mye ressurser og arbeid det kreves for å holde gården i gang og faktisk gjøre det mulig å redde, rehabilitere eller gi et fast hjem til så mange dyr så vet jeg at dette ikke hadde vært mulig uten frivillige. Belønningen for dette kan vel best beskrives av en av de frivillige ved Neuras som, da jeg spurte dem om hvordan oppholdet hadde vært, sa at det var utrolig givende og en opplevelse hun hadde vokst fra. Hun gruet seg til dagen hun skulle reise hjem. 2 timer senere satt hun oppslukt foran en pc og nistirret på bilder av Hyener og sorterte dem etter deres individuelle pelsmønster.

Selv om jeg er en "skrapekartet reiser" så må jeg tilbake til Namibia!

- Jeanett, programkoordinator GoXplore

Dette er et reisebrev fra en av deltakere på vår Wildlife Rescue Centre program i 2016.

Hjem » Reisebrev » Det regner i ørkenen i Namibia.

Vårt neste infomøte er i . Bli med, eller se alle de neste infomøtene her!