Login

En liten hilsen fra Ghana

Tusen takk for all hjelp i forbindelse med reisen min til Ghana. Nå som jeg endelig er her, tenkte jeg å gi dere en liten oppdatering om hvordan jeg har det her nede i form av et reisebrev. Jeg er nå i min andre uke i Ghana. Jeg ankom Accra i 8 tiden på kvelden søndag 7. juli. Flyturen fra Stavanger gikk kjempe fint, men jeg var ganske nervøs på vei nedover. Da jeg endelig så Syto personalet som var kommet for å hente meg og de andre frivillige begynte jeg å slappe av og nyte opplevelsen. Vi ble fraktet til Pink hostel og 5 jenter ble presset inn på et bitte lite rom. Den første uken var skummel og spennende. Vi lærte litt twi, vi lærte å lage ghanesisk banku med fisk og salsa og vi var på trommekurs og dansekurs.

Vi ble også tatt med rundt i Accra. Vi var på markeder der det ble solgt tusenvis av forskjellige varer. Blant annet strandkrabber, kjempesnegler (begge levende vel og merke) og bh'er. For å nevne noe av mangfoldet. Når vi gikk inn på markedet ble vi møtt av en vegg med forskjellige lukter som varierte fra fisk, kjøtt, krydder, godteri, plastikk osv.

Jeg er veldig glad for at jeg var med på innføringsuken i Accra. Da ble hele kultursjokket minsket betraktelig og det føltes trygt å være blant andre frivillige som var i samme situasjon. Da fredag kom den første uken var det på tide å dra til vertsfamilie våre. Så jeg og to andre frivillige satt oss på skranglebussen som skulle frakte oss til Agona Swedru.

Etter to ganske underholdende timer på bussen med innøving av twi språket var vi fremme. Da vi kom til Agona Swedru var ikke Solomon (Syto sin Agona Swedru ansvarlige) på plass for å hente oss og bagasje lukene hvor vi hadde baggene våre, var låst. Jeg ble litt småstresset og litt redd. Heldigvis kom Solomon ganske snart og han var en kjempe snill mann. Vi fikk ordnet med baggene våre og jeg ble kjørt for å møte vertsfaren min. Jeg var skikkelig nervøs og hadde tusenvis av spørsmål i hodet mitt. Hvordan var familien jeg skulle bo hos? Hvordan så huset ut? Hvordan skulle jeg sove? Hvordan ville maten være? Da jeg traff Edward (vertsfaren min) fikk jeg et veldig godt inntrykk. Han var veldig hyggelig og kjørte meg hjem til huset hvor han bor sammen med moren sin, søsteren sin, sin niese, sin svoger, en familievenn, og sønnen til morens tidligere ektemann.

Jeg var utrolig lettet over at huset var i så god stand som det var, da jeg ville hatt det ganske tøft om jeg måtte bo i et skur i 3 uker. Soverommet jeg fikk var virkelig ok og jeg ble veldig lettet. Da han hadde vist med rommet mitt reiste han tilbake på jobb og jeg følte at jeg var ganske fortapt langt hjemmefra. Selv om jeg hadde fått et godt inntrykk av han og av huset så hadde jeg ikke truffet resten av familien og følte meg plutselig veldig alene. Den første bølgen av hjemlengsel kom strømmende over meg. Jeg ringte mamma, tok meg en dusj og plutselig var klokken blitt mye og det var klart for kveldsmat. Jeg fikk da hilse på resten av familien som virkelig var kjempe koselige. Når jeg gikk og la meg om kvelden følte jeg meg mye bedre og tenkte at dette var noe jeg skulle klare fint. Neste morgen sto vi opp nesten midt på natten fordi vi skulle i begravelse til et familiemedlem i Akpafu.

Vi måtte da kjøre fra Agona Swedru i Central region til Eastern region. Kjøreturen tok noen timer. Jeg hadde kledd meg i svart og passet på å dekke til skuldrer og knær. Men jeg følte meg virkelig som en grå mus i forhold til disse flotte afrikanske damene i nydelige kjoler. Alle gikk i svarte eller røde klær. Mennene hadde på seg et slags laken som de hang over skulderen. Det minnet meg litt om hva buddhistiske munker går med. Dette var den tradisjonelle ghanesiske mannsdrakten. Før seremonien kunne man gå hjem til avdøde og ta farvel. Avdøde lå da i en åpen kiste. Når kisten ble tatt med til kirken var det hulk og skrik og tårer. Altså veldig masse følelser. Seremonien i kirken varte i 3 timer og ble avsluttet med glad kristen gospel. Etterpå var det en stor mottakelse med mat og drikke. I hele byen var det plakater som reklamerte for den avdøde og oppfordret til en ukes sørging. Litt av en opplevelse å få med seg en ghanesisk begravelse.

Jeg har nå begynt å jobbe på en skole. Jeg hjelper til i den eldste klassen. De har eksamener nå og får ferie om 2 uker. Det er veldig givende og interessant å jobbe på en skole, men jeg skulle ønske at jeg fikk undervist mer. Nå blir det veldig mye av eksamensretting. Siden jeg skal jobbe frivillig 3 uker skal jeg være på barnehjemmet Blessed little angels den siste uken. Det ser jeg veldig frem til. Det er mye å ta tak i på skolen.

Jeg føler ikke at lærerene har helt oversikten over hva som skjer og noen lærere kommer av og til en time for sent på jobb (et kjent problem i Ghana). Jeg synes også at mange av lærerene bruker elevene som små tjenere og ber dem om å gå og kjøpe mat til dem og hente ditt og datt til dem. Jeg synes det er så utrolig viktig at lærerene viser barna respekt. Jeg synes også at det er veldig vondt å se på når barna blir slått med pisk. Men jeg prøver å gi en positiv innvirkning på skolen og respektere deres meninger og samtidig ytre mine. Sånn kan vi forhåpentligvis lære av hverandre.

Jeg synes også at det er viktig å ta meg tid til å snakke med barna. De synes det er skikkelig stas med hvite mennesker. Når jeg kommer inn i skolegården eller bare går ute på gaten roper de Obroni, obroni! Som betyr hvit person. Så kommer de springende bort til meg og vil snakke med meg og ta på håret mitt og ta på huden min. De er virkelig fascinert.

Jeg synes at Ghana er et fantastisk land og jeg føler meg velkommen her. Jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger ghanesere har sagt Akwaaba (velkommen på twi) til meg. Ghansere er veldig åpne og kjærlige. Noe som er negativt med Ghana er at ghanesere kaster søppelet rett på gaten så det flyter av søppel overalt. Ghana er også generelt kaos, men det er vel gjerne litt av sjarmen også til tider. Det var veldig interessant å se høner og kyllinger som vandret fritt ute i storbyen i på gatene i Accra. I den litt mindre byen jeg bor i nå ser man ofte geiter som vandrer ute i gatene.

Det er også ganske slitsomt å være hvit i Ghana til tider, da folk legger veldig godt merke til deg. Ghana er også et utrolig kristent land hvor Gud og kristendommen settes over alt. Hvor enn man går ser man en kirke eller et kristent ordtak limt på en husvegg etc. Jeg synes nesten litt synd på de 10 % av Ghanas innbyggere som er muslimer. De må føle seg litt overkjørt. Heldigvis har det aldri  vært krig i Ghana på grunn av religion. Ghansere er et veldig fredfullt folk. Jeg har det fint, lærer masse og får mange nye inntrykk hver eneste dag. Dette er litt av en opplevelse :)


Med hilsen fra Hanna. Juli 2013

Dette er et reisebrev fra en av deltakere på vår Frivillig Ghana program i 2013.

Hjem » Reisebrev » En liten hilsen fra Ghana

Felicia B bestilte vårt Horses & Lions program for 2t siden. Er det noe for deg også?!