Login

Elidas reise til Fiji

Den tropiske lufta slår imot meg som en vegg i det jeg trår ut av flyet. Det tok meg hele to dager å fly og nå er jeg endelig framme.

Hvem hadde trodd! Til tross for min vimsete og til tider fraværende konsentrasjon – jeg kom meg faktisk helskinnet fram, hele veien til Fiji! Jeg har vært våken i overkant av 40 timer, vet hverken opp eller ned på klokka og burde egentlig vært utslitt akkurat nå. Spenningen i kroppen får meg imidlertid til å føle meg våken. Nå kunne jeg endelig sette begge beina på fijiansk jord og si til meg selv - nå skjer det!

Hvis man tar en titt på kartet kan man se at Fiji består av en liten øygruppe midt ute i Stillehavet, ikke så langt unna Australia. Det er så kult å kunne peke på denne lille prikken på globusen og si «Der har jeg vært». I forhold til Norge ligger Fiji helt på andre siden av kloden, og jeg tuller ikke når jeg sier turen var lang. Det var til tider slitsomt, men så utrolig verdt det. Kvelden før avreise satt jeg i sengen hjemme og gråt fordi jeg var så nervøs. Allerede første kveld på Fiji kunne jeg le av å tenke tilbake på dette. For egentlig var det ikke så skummelt å reise alene. Jeg har møtt mennesker fra hele verden, spist god mat, lært meg masse om den fijianske kulturen, blitt bedre i engelsk, blitt mer selvstendig, jobbet med frivillighetsarbeid og fått en ekstra dose lærdom om både meg selv og livet. Det tok ikke lang tid før jeg forelsket meg i dette vakre og spennende landet. Hvor skal jeg starte? Det er så fascinerende å oppleve en kultur og et land så forskjellig fra det norske. På grunn av alle inntrykkene og opplevelsene føltes det ut som jeg hadde vært på Fiji en hel måned allerede etter den første uken. Minnet mitt er fylt med masse gode øyeblikk fra hele turen, men jeg tror faktisk noen av de beste fant sted allerede de første dagene. Et eksempel er en av kveldene vi tilbrakte i en landsby nede ved havet. Før middagen tok vi oss et bad i solnedgangen, og utsikten jeg har fra der jeg ligger og plasker i det varme saltvannet er noe av det vakreste. Den oransje himmel fargen som glinser i vannoverflaten, mens sola titter forsiktig fram mellom palmene får meg til å lure på; «Drømmer jeg? Fy fader, nå skulle de hjemme sett meg!». Dette var et surrealistisk øyeblikk for meg. Jeg kan også huske at jeg snudde meg mot Chelsea, en av turkameratene mine, og sa «Oh my God, Chels – we `re on Fiji! Can you believe this?!». Jeg må le litt når jeg tenker tilbake på entusiasmen jeg følte på akkurat her.

Eventyret begynner

Turen jeg booket gjennom GoXplore, ble kalt «Fiji Road Trip». Derfor hadde jeg et arrangert opplegg som ventet på meg da jeg landet nede på Fiji. Der fikk jeg mitt første møte med guiden min Lani, som er født og oppvokst på Fiji. I tillegg til meg og Lani bestod reisegruppen vår av Chelsea, en Australsk jente fra Adelaide, som også hadde meldt seg på denne ekspedisjonen alene. Uten å vite mer om hverandre ga vi oss ut på reise sammen, noe som kan betraktes som en risikosport når jeg tenker på det! Vi kjente ikke hverandre i det hele tatt – alt vi visste om hverandre var hvilket land vi kom fra og hva vi het. Heldigvis viste det seg at vi etter kort tid ble en skikkelig fin trekløver. Sammen reiste vi rundt hele den største øya på Fiji, som heter Viti Levu. Underveis var vi blant annet innom forskjellige landsbyer der vi bodde hjemme hos fijianske familier. Spør du meg er dette den beste måten å reise og oppleve kulturen på. Jeg hadde i hvert fall en utrolig god opplevelse med dette - kanskje fordi fijianerne er så hjertelige og gjestfrie folk. Landsbyene vi besøkte var ikke rørt av turisme, og jeg fikk derfor oppleve det autentiske Fiji. Familiene åpnet hjemmene sine og behandlet oss som sine egne. Her ble vi introdusert for den fijianske kulturen, og nasjonaldrikken deres «cava» (til informasjon, denne «drinken» er noe helt annet enn champagne).Cava er noe fijianerne drikker veldig ofte. Hovedsakelig drikkes den i forbindelse med både velkomstseremonier og kvelder hvor de bare skal kose seg (cava-night). De setter seg i en sirkel, drikker, synger og forteller morsomme historier. Riktig så koselig, men smaken kan diskuteres. Cavaen lages enkelt av en spesiell rotfrukt som man dynker i vann. Man skiller vesken fra rotfrukten og får en slags søle-farget masse. Allerede etter den første slurken føler man seg nummen i kinnene. Drikken er ikke alkohol- eller tobakkbasert, men har en beroligende effekt. Jeg var med andre ord noe skeptisk den første gangen, men fikk erfare at dette var fullstendig harmløst og fijianernes svar på øl.

Norsk på Fiji

I slutten av den første uken var vi også innom et finere hotell for å ha et par avslappende dager. Her var det mange backpackere innom. Det er pussig hvor lett det er å bli kjent med folk når man reiser på denne måten, alle er liksom så åpne for å skaffe seg venner. Under dette oppholdet ble vi for eksempel kjent med to tyskere som allerede hadde vært ute og reist en stund. Morsomme folk! Apropos tyskere – Det kryr av dette folkeslaget på Fiji. 2/3 av folkene jeg hilste på/ble kjent med i løpet av reisen svarte «I'm from Germany». Det var så jeg etter hvert begynte å svare «Of course you are from Germany. Everyone here is from Germany!». I ren frustrasjon av at jeg aldri møtte noen norske (møtte kun én nordmann underveis).

Det er nemlig slik, at når man reiser rundt i et fremmedspråkligland, så begynner man etter hvert å savne noen man kan snakke morsmålet sitt med. Jeg pleide å løse dette ved å prate litt til meg selv – noe alle rundt meg syntes var veldig gøy. Folk var veldig fascinert over både språket mitt og det jeg kunne fortelle om Norge. Et eksempel var da jeg viste noen landsbygutter et par vinter bilder hjemmefra. Dette studerte de med vantro og sa; «It looks like a cartoon». Det er helt klart tydelige kontraster mellom Fiji og Norge. Menneskene der nede har aldri sett snø eller kjent på temperaturer under 17-18 plussgrader. Det var mange som ikke hadde hørt om Norge en gang. Kanskje ikke så rart når man tenker på avstanden. Folk lurte på «Where are you from?» jeg svarte «I'm from Norway». Da fikk jeg ofte spørrende til svar «No Way?...». Det var tydelig at Norge var ukjente trakter. Uke nr. to – halvveis gjennom Fiji - stoppet vi innom hovedstaden Suva. Her Ble vi i syv dager for å jobbe med frivillighetsarbeid. Vi kunne blant annet velge mellom å jobbe i barnehage eller på barneskole. Jeg valgte å være lærer for en uke, en opplevelse jeg sent vil glemme. Det var fascinerende å se hvordan lærerne klarte å kontrollere og undervise klasser på 40-50 ellever – noe jeg fikk prøve meg på selv også. Krevende, men veldig gøy. I tillegg til oss var det mange andre unge mennesker som kom langveis fra, for å holde på med frivillighetsarbeidet i Suva. Dette førte med at vi fikk mange nye venner fra både Kina, Tyskland, Frankrike, Canada, USA, Finland – ja, folk fra hele verden. Vi ble en sammen spleiset gjeng, og etter bare en uke kjentes det ut som vi hadde kjent hverandre et år. Menneskene her ble også veldig fascinert over språket mitt, og de ville lære gjerne seg litt! Så jeg lærte dem litt norsk. Nå vet de hvordan nordmenn hilser, takker, tar farvell og sier «jeg elsker deg». Men det de likte best, var å lære seg hvordan vi banner. De ville lære seg det styggeste ordet jeg kunne – så jeg lærte dem et par strofer som ikke egner seg på trykk. Det er latterlig hvor morsomt det er å høre en tysker, en franskmann og en kineser, (med sin egen aksent) banne på norsk. Det kan ikke gjenfortelles, det må oppleves.Den tredje uka var vi innom en øy som het Levuka. Dette stedetlikte jeg godt - for her bognet det av mangotrær. I løpet av de to første dagene presterte jeg å spise ca. 15 mangoer – uten å overdrive! Selv om magen min syntes dette var litt overdrevent. Det var fortsatt verdt det – for hvem vet når jeg får muligheten til å spise mango, som epler neste gang? Som fruktelsker var generelt hele Fiji et lite mekka for meg. Frukt som papaya, bananer, mango, ananas var noe folk hadde voksende rett utenfor stuevinduet. Assa – ferskere får du det ikke. Og smakene kan ikke måle seg med det man får kjøpt i frukt og grønt avdelingen i Norge. Den tropiske luften har helt tydelig en god innflytelse på alt som vokser. Ikke bare frukta var god, men også maten vi ble servert. Alt var så ferskt som man kunne få det. Fisken ble fisket rett fra sjøen samme dag, kyllingen ble slaktet rett før middag og grønnsakene plukket de rett fra hagen. Jeg takket aldri nei og smakte på så og si alt de serverte oss.

Da jeg bestilte meg denne turen var det hovedsakelig Fiji Roadtrip som var reisen min. I tillegg ble jeg anbefalt å bli en uke lenger, bare for å ha muligheten til å utforske Fiji på egen hånd også. Stedet er kjent for å ha et meget avslappet folkeslag. Fijianerne vet hvordan man ikke skal stresse. En kjent strofe er; «Fiji time» og «No hurry, no worry». Dette ble mottoet mitt de siste dagene på øya. Jeg tilbrakte tida på stranda og lå som et slakt i sola. Det er hva jeg kaller «Fiji time». Før jeg kom så langt, fikk både jeg, Chelsea og Lani oss en liten overraskelse. Den siste helga vi tilbrakte sammen ble ikke helt som vi hadde sett for oss - den ble noe mer dramatisk.

«Winston is Coming»

Fiji blir hvert år utsatt for stormer og sykloner. Disse oppstår hovedsakelig i regnsesongen som er mellom november og februar (jeg var akkurat innafor). Tropiske sykloner kan gjøre store ødeleggelser og kan kategoriseres fra 1-5 i styrke. Fredag formiddag fikk vi høre nyheten om at en farlig syklon med navnet Winston kom til å treffe Fiji. På dette tidspunktet befant vi oss på vestsiden av Fiji, i byen Nadi. Det ble slått rød alarm, for denne tropiske syklonen var den sterkeste de hadde målt på flere år - den målte 5 i styrke. Det er sjeldent at stormene vokser seg så kraftige, og det var tydelig at alle ble veldig bekymret. Media blåste opp hendelsen enda mer, og fikk det til å høres ut som at – dette kunne være undergangen for Fiji. For mange turister var dette svært skremmende og jeg vet om mange som fikk panikk. For meg var dette så store nyheter at jeg ikke helt klarte å ta det innover meg. Jeg kan huske jeg tenkte «Det var da voldsomt til drama». Alle småøyene ble evakuert, flyplassen og alle butikker stengte, gatene ble tomme og alle gjorde forberedelser til stormen. «Winston is coming» sa vi. Lørdagen ble nervepirrende. Det ble spådd at Winston skulle slå til på kvelden, så dagen gikk derfor bare til å vente. Et par timer før han entret Nadi forsvant all dekning, strøm og kontakten med omverdenen. Det var så man kunne føle på spenningen i lufta. Først når uværet stod over oss – forstod jeg alvoret i situasjonen.Vi gjemte oss inne på rommet vårt mens vi stengte dørene og vinduene så godt det gikk. Vinden økte betraktelig, og klokka ni stod det på som verst. Vinduene var ikke særlig tette, og på et tidspunkt blafret vinden så hardt i gardinene at de pekte loddrett innover i rommet. Winston var ikke til å spøke med. Han herjet og bråkte noe voldsomt utenfor. Det var så veggene ristet. Man føler seg ganske liten som menneske når man sitter der, uten en anelse om hva som kan komme til å skje. Er stormen på sitt verste nå? Blir det verre? Kan det faktisk skje at taket flyr av? Dette var spørsmål både jeg og romkameratene mine hadde der vi satt – sjanseløse mot naturens makt.

Heldigvis så sitter jeg her da – like hel. Takknemlig er jeg også for at ingen av de jeg kjente der nede kom til skade. Vi var rett og slett heldige, for stormen skrådde ikke rett over Fiji slik værmeldingene hadde spådd. Nadi var en av de mest utsatte byene, men det var nordsiden av Fiji og øyene rundt som fikk ta den verste støyten. Selv om denne stormen gjorde mye ødeleggelser og helt klart påvirket den siste uken min på Fiji – fikk jeg fortsatt muligheten til å nyte de siste dagene også. Jeg er fortsatt storfornøyd med oppholdet og sitter igjen med noen helt utrolige opplevelser. Det er ikke alle som kan si man har opplevd en tropisk syklon i kategori 5! Det er nesten ikke til å tro – men jeg møtte faktisk veldig lite motgang i løpet av turen. Det var bare denne Winston som lagde litt drama.

Jeg skal tilbake en dag

Det sies at tiden flyr når man har det gøy. Det er det ikke tvil om – men jammen er det irriterende. Det var mange ganger jeg hadde lyst til å fryse tiden og bare stoppe opp litt. Alt gikk så fort! Jeg føler jeg fikk utnyttet de fire ukene mine godt, og jeg nøt virkelig hver dag. Likevel skulle jeg ønske jeg hadde mer tid. Når hjemreisedagen kom, gikk jeg motvillig om bord på flyet og følte en stikkende sorg. Tenk om jeg ikke får se dette stedet igjen? Jeg har vært her i fire uker, noe jeg trodde kom til å bli for lenge – men det viste seg at dette ble i korteste laget. Jeg hadde jo masse igjen å oppleve i dette vakre paradiset! Det var da jeg bestemte meg for at, en dag skal jeg komme tilbake. Koste hva det koste vil.

Dere husker kanskje jeg nevnte i teksten jeg skrev før jeg dro at «nå gjenstår det bare å se om det blir en suksess». Jeg kan med hånden på hjertet si – at det ble det.

Dette er et reisebrev fra en av deltakere på vår Road Trip Fiji program i 2016.

Hjem » Reisebrev » Elidas reise til Fiji

Vårt neste infomøte er i . Bli med, eller se alle de neste infomøtene her!