Elins reise til India, 2012
I november skulle GoXplore ut på reise til Asia for å besøke partnerne våre. Jeg var derfor så heldig og få reise til India i tillegg til Nepal og Sri Lanka. Jeg har alltid hørt mye om India, og har hørt fra andre som har reist dit tidligere at man fort gjør seg en mening om landet. Enten liker man det, eller så liker man det ikke. Jeg var derfor veldig spent på hva jeg kom til å oppleve og hva jeg ville synes når turen var over.
Min kollega Jeanette og jeg reiste til India etter å ha hatt noen fantastiske dager i Nepal. Turen startet i Delhi, som vi ankom ganske sent på kvelden. Planen var å overnatte en natt i Delhi før vi dagen etter skulle ta turen til Agra for å se Taj Mahal, et av verdens "nye" syv underverker. På flyplassen møtte vi Rupi, en mann som opprinnelig jobbet med trekking, men som Green Lion hadde satt oss i kontakt med for å vise oss rundt. Han tok oss med til hotellet vi skulle overnatte på, og både Jeanette og jeg var ekstremt klare for en god natts søvn etter å ha blitt forkjøla i Nepal. Det ble derfor ikke så godt mottatt at vi måtte stå opp i fem-seks tiden om morgenen om vi skulle få mest mulig ut av dagen i Agra og Taj Mahal. Skal man se Taj Mahal er det nemlig lurt å være der tidlig. Taj Mahal er et mausoleum, altså en bygning laget for avdøde menneskers hvile. Den hvite marmoren som bygget er laget av er dekorert med et mønster av ulike steiner og fargen på den hvite marmoren endrer seg etter hvert som sollyset endrer seg i løpet av dagen. Det er derfor fint å sette av en hel dag innenfor portene som omringer bygget. Vi måtte derfor ta en avgjørelse på hva vi ville gjøre, og bestemte oss for å sove ut litt ekstra i håp om at forkjølelsen skulle gå over så vi kunne få maksimalt ut av resten av turen, selv om dette betydde at vi kanskje ikke ville rekke å se Taj Mahal.
Da vi våknet morgenen etter og sjekket ut fra rommet vårt, møtte vi Rupi nede i resepsjonen der han var i full diskusjon med resepsjonistene. Vi brøt inn i samtalen og skjønte at de diskuterte om vi ville rekke Taj Mahal, eller om vi heller burde bruke dagen i Delhi. Etter litt om og men ble det til at vi gjorde en avtale med en taxi sjåfør om å kjøre så raskt han kunne til Agra så vi i det minste kunne se solen gå ned over Taj Mahal. Vi fikk beskjed om at det tok fire timer å kjøre dit, og at vi derfor ville få et par timer der etter som de stenger portene mellom fem og seks på ettermiddagen.
Jeanette, Rupi og jeg kastet oss inn i taxien og så begynte en kjøretur jeg aldri har vært i nærheten av å oppleve liknende til tidligere. Jeg har hørt mye om trafikken i India, og skal jeg bruke ett ord for å beskrive det er det KAOTISK! Det er virkelig ingen regler og man kjører akkurat der man vil, når man vil. Midt i veien, forbikjøringer der det kun er et par cm margin før det hadde blitt et skikkelig kræsj, hele familier på mopeder, kuer midt i veien, tuting, mennesker som henger utenfor bussene og mennesker på lasteplann. Jeg følte meg ikke noe tryggere av at taxisjåføren brukte mer tid på å snakke med oss og se på oss i speilet enn han brukte på å se på veien foran seg. Det er ikke bare trafikken som er oppsiktsvekkende, alt du ser langs veiene er også utrolig annerledes enn hva en ser langs veiene her i Norge. Blant slitne bygninger, ødelagte murhus, søppel og sandhauger er det mange små butikker, masse mennesker og kuer, og det slaktes høner og lages mat på steder en nordmann aldri ville sett for seg at noen kunne lage et måltid. Et godt stykke av turen satt jeg bare og stirret ut av vinduet og tok til meg alle inntrykkene. Kaotisk ja, men fortsatt utrolig spennende og helt annerledes enn noe annet land jeg har vært i.
Da vi hadde kjørt i nesten fem timer og solen begynte å gå ned, ante det meg at vi ikke kom til å få sett Taj Mahal før de stengte portene. Da vi nærmet oss ble vi i tillegg møtt av et trafikk kaos der busser stod på tvers midt i veien og ingen egentlig kom seg forbi. Vi tok en annen vei og kom til slutt frem til Agra. Vi løp det siste stykket til Taj Mahal og jeg følte meg som en deltaker i "Amazing Race", men det var for sent. De stengte portene rett foran nesene våre. Det var selvfølgelig ikke den beste starten på turen vår, men det var ikke så mye å få gjort med saken så vi bestemte oss for å ta en natt på hotell og så reise videre mot Udaipur, som var vårt neste stopp, dagen etter. Green Lion har prosjekter der som vi ville besøke.
Dagen etter vårt mislykkede forsøk på å få sett Taj Mahal, pakket vi sammen tingene våre og gjorde oss klare til å reise videre. Jeg hadde begynt å bli enda dårligere etter forkjølelsen og var glad vi bare skulle sitte på buss i noen timer. India er stort, og avstandene er større enn man tror. I hvert fall større en hva jeg hadde trodd, så det ble ikke bare noen timer. Etter å ha sittet på buss i 13 timer var vi endelig i Udaipur og da var jeg rimelig ferdig. Midt på natten kom vi frem til huset der de frivillige bor, et stort hus med åpen kjøkken- og stueløsning i første etg. og soverom i andre etg. Forkjølelsen min hadde i løpet av bussturene forverret seg, og med feber, omgangssyke og hosting var det rett i seng for min del. Jeg må innrømme at det eneste jeg fikk sett i Udaipur var kontoret til den lokale legen, jeg lå nemlig rett ut i to dager. Er det en ting jeg har hørt om India er det at man nesten garantert blir dårlig, og jeg var ikke noen unntak i den statistikken.
Reisen til India hadde for min del en noe spesiell start, og jeg skjønte at i India må man være forberedt på uforutsigbarheter og endringer i planene. Vi reiste fra Udaipur etter to dager og da var heldigvis formen min bedre. Nå skulle vi videre til Goa, og jeg gledet meg til å besøke prosjektene der og oppleve den sørlige delen av India. På flyplassen ble vi møtt av en representant fra Green Lion og kjørt til hotellet vi skulle bo på. Vi ankom ganske sent så det ble til at vi gikk rett i sengs.
Dagen etter var vi friske og opplagte og klare til å bruke dagen på å besøke flere ulike prosjekter. Etter som vi kom sent dagen før, var det for mørkt til å se så mye av hvordan det så ut rundt oss, så det var deilig å våkne dagen etter å se hvor grønt og frodig det var. Da vi kjørte til det første prosjektet var det ingen tvil om at Goa er mye mer turistifisert enn nord-India. Det var små butikker med strandkjoler, haremsbukser og smykker overalt, og ikke minst uttallige restauranter og barer.
Det ble mindre og mindre av dette etter hvert som vi nærmet oss det første prosjektet vi skulle besøke, nemlig Sisters of St. Joseph. Da vi var på besøk var det en litt spesiell dag. De hadde bedt inn barn fra flere prosjekter i Goa til en dag med leker og aktiviteter. Så da vi kom var de i full gang med å få en strikk til å gå fra barn til barn ved hjelp av et sugerør. Her pleier de også å lage lys, og søstrene som driver senteret viste stolt frem et skap med lys som barna hadde laget. Jeanette og jeg kjøpte med oss to poser med lys, og tenkte at de kunne være fine julegaver til venner og familie hjemme i Norge.
Etter et besøk hos søstrene dro vi videre til Don Bosco Boys Hostel. Her bor det opptil 40 gutter, og det trengs hjelp til alt fra å finne på aktiviteter med guttene, lage mat til å pusse opp og vedlikeholde lokalene og utearealer. Inne hadde frivillige tydeligvis satt i gang maleaktiviteter med barna, for veggene var dekorert med smurfer. Vi besøkte også et prosjekt som heter Leading Light. Dette er et senter for jenter og gutter, og et sted de kan komme til på ettermiddagen for å danse, tegne, male og leke. Frivillige som jobber her har derfor korte dager, men det veier barna opp for, for energinivået var høyt! Som i Nepal, feiret de også Diwali da vi var på besøk, og barna hadde derfor laget danser som de skulle vise frem senere. De var langt ifra sjenerte og satte musikken på full guffe før hele gjengen satte i gang med dansen de hadde laget. Utrolig flinke og energirike barn.
Da kvelden kom spiste vi på en restaurant langs kysten, med en helt fantastisk utsikt utover havet. Etter å ha vært dårlig i et par dager, kviet jeg meg litt for å kaste innpå med indisk mat igjen, men det var vanskelig å la være. Jeg har spist indisk mat i Norge, men ingenting kan slå den maten vi fikk i India. Så gode smaker, kryddere og lukter skal du lete lenge etter. Jeg kan til og med nesten si at det er verdt å bli dårlig for!
Dagen etter ble en mer "turistisk" dag. Vi fikk være med på en del av de tingene de frivillige får oppleve i introduksjonsuken blant annet ruinene av kirken i St. Augustine, old Goa og en krydder plantasje. Det var bare en smakebit av det man gjør i løpet av introduksjonsuken, men det var spennende å se mer av Goa og få et bedre bilde av Indias minste delstat. Vi dro også inn til byen for å kjøpe ting til de forskjellige prosjektene. På vegne av GoXplore hadde vi med oss litt penger som vi ville bruke på noe som ville være til nytte for prosjektene. Vi inntok derfor en butikk for kontorrekvisitta og en lekebutikk og kjøpte tegneblokker, penner, blyanter, tegnesaker, fotballer og hoppetau. Det er ingen tvil om at man som nordmann får mye for pengene i India, og om man har lyst til å bidra med utstyr til prosjektene anbefales det absolutt å kjøpe dette i India, fremfor å ta med seg fra Norge.
India har uten tvil mye å by på, og er nok det landet jeg synes skiller seg mest fra noe annet land jeg har vært i. Jeg støtte på et par hinder i løpet av turen men disse gjorde turen uforglemmelig og hører med til min opplevelse av Inda. De som har fortalt meg at man enten liker eller misliker India må ha et veldig svart/hvitt syn på ting, for jeg opplevde begge deler. I det ene øyeblikket var det eneste jeg ville å reise hjem, mens jeg i neste øyeblikk hadde en opplevelse som gjorde at jeg skulle ønske tiden min i India kunne vare litt lenger. For meg er India et land fylt av kontraster og det er ingen tvil om at man støter på kulturforskjeller som skaper frustrasjon til tider. Å reise i India har derfor for meg bekreftet at man må ha et åpent sinn i møtet med en annen kultur. Dersom man omfavner forskjellene, tror jeg man får en helt annen og mye bedre opplevelse enn om man låser seg fast i et vestlig tankesett.
Reisebrev fra 2012
Lyst til å oppleve noe lignende?! Dette er et reisebrev fra Frivillig India.